Poteten er en av verdens mest elskede matvarer, fra sprø pommes frites til kremet potetmos. Men visste du at poteten ikke ville eksistert uten et tilfeldig møte mellom to planter i Sør-Amerika for 9 millioner år siden? En tomatlignende plante og en potetlignende art kalt Etuberosum krysset veier i Andesfjellene, og resultatet ble en plante med en helt spesiell egenskap: knoller. Her er historien om hvordan potetens opprinnelse henger sammen med tomater, og hvorfor denne oppdagelsen fortsatt former fremtiden for matproduksjon.
Et uventet familieslektskap
Ved første øyekast virker poteter og tomater som helt forskjellige matvarer. Poteten er en hard, stivelsesrik knoll som vokser under jorden, mens tomaten er saftig og rød. Men ser du på plantene, er likhetene klare som dag. Bladene har samme form, blomstene ligner hverandre, og hvis en potetplante får bær, ser de ut som små, grønne tomater. Begge tilhører Solanaceae-familien, som også inkluderer paprika og aubergine. Forskere har lenge visst at poteter og tomater er nære slektninger, men hvordan poteten oppsto, har vært et puslespill – fram til nå. 
En krysning som forandret alt
For rundt 9 millioner år siden, da Andesfjellene fortsatt var unge, møttes to planter i det som i dag er Sør-Amerika: en tomatlignende plante, forløperen til Solanum lycopersicum, og en potetlignende art kalt Etuberosum, som finnes i Chile og på Juan Fernández-øyene. Disse to plantene, som hadde utviklet seg separat i flere millioner år, var fortsatt nær nok til å kunne krysse seg. Dette fenomenet, kalt hybridisering, skjer ofte i planteriket, men resultatet er ikke alltid vellykket. Noen hybrider, som muldyret, blir sterile, men i dette tilfellet traff naturen blink. Krysningen skapte en ny planteart som ble forfedren til dagens potet.
Forskere oppdaget dette ved å studere genene til hundrevis av potetsorter, både ville og dyrkede. De fant ut at potetens DNA er en nær perfekt blanding av gener fra tomat- og Etuberosum-linjen. Dette viser at poteten ble til gjennom en sjelden, vellykket krysning som la grunnlaget for Petota-gruppen – potetens slektstre.
Knollens hemmelighet: En genetisk gave
Det som gjør poteten unik, er dens knoller – underjordiske lagringsorganer fulle av næring. Verken tomatplanten eller Etuberosum produserer knoller på egen hånd, så hvordan oppsto denne egenskapen? Svaret ligger i en slags genetisk lottogevinst. Tomatlignende planter bidro med et gen kalt SP6A, som fungerer som en bryter for å starte knolldannelse. Etuberosum bidro med IT1-genet, som styrer veksten av underjordiske stilker til knoller. Sammen utløste disse genene en prosess som forvandlet vanlige stilker til næringsrike poteter.
Forskere bekreftet dette gjennom eksperimenter der de slo av disse genene. Uten SP6A eller IT1 produserte plantene enten ingen knoller eller feilplasserte knoller. Denne kombinasjonen av gener var avgjørende for at poteten kunne utvikle seg til det vi kjenner i dag.
Hvorfor knoller gjorde poteten til en vinner
Knollene ga poteten en enorm fordel i Andesfjellenes tøffe miljø. For 9 millioner år siden hevet fjellene seg raskt, og skapte kalde, tørre forhold. Knollene fungerte som en innebygd matforsyning, som lagret vann og karbohydrater for å hjelpe planten å overleve vinter eller tørke. I tillegg kunne poteten reprodusere seg uten frø – nye planter vokser rett fra knollens knopper. Denne aseksuelle reproduksjonen lot poteten spre seg raskt og tilpasse seg ulike miljøer, fra frodige daler til høye fjellplatåer.
Denne tilpasningsevnen førte til et enormt mangfold. I dag finnes over 100 ville potetarter i Sør- og Mellom-Amerika, fra USA til Chile og Brasil. Knollene gjorde poteten til en robust plante som kunne trives nesten hvor som helst. 
Skyggesiden av kloning
Selv om knollene var en styrke, har de også en svakhet. Når poteter dyrkes ved å plante biter av knoller, blir avlingene genetisk identiske, som kloner. Dette gjør dem svært sårbare for sykdommer. Hvis en ny sjukdom rammer, kan hele avlinger gå tapt, siden plantene mangler genetisk variasjon for å motstå den. Dette problemet, som var tydelig under den store potetpesten på 1840-tallet, er fortsatt aktuelt. Derfor ønsker forskere å utvikle potetsorter som kan reprodusere via frø, noe som gir større genetisk mangfold og bedre motstandskraft mot klimaendringer.
Fremtidens poteter
Å forstå potetens opprinnelse er ikke bare en spennende historie – det har praktisk betydning. Forskere bruker denne kunnskapen til å avle fram potetsorter som tåler tørke, sjukdommer og ekstreme værforhold. Ved å hente gener fra ville potetarter eller til og med tomater, kan de skape planter med bedre næring, smak eller holdbarhet. Frøbasert reproduksjon kan også gjøre det enklere å introdusere nye egenskaper, noe som kan sikre potetens plass som en nøkkelavling i fremtiden.
Potetens historie er en fortelling om naturens kreativitet. For 9 millioner år siden skapte en tilfeldig krysning mellom to planter i Andesfjellene en matvare som nå er verdens tredje viktigste avling, etter ris og hvete. Uten tomatens forfedre ville vi ikke hatt poteter i dag – en påminnelse om hvor uventede forbindelser kan føre til noe helt ekstraordinært.
